Min egen oppvekst var preget av mange, og fine turer. Både mamma og pappa var veldig flinke til å ta oss med ut og lærte min bror og meg å like og være ute. Har utrolig mange fine barndomsminner knyttet til friluftsliv, og det å være på tur. Nå ønsker jeg selvfølgelig å videreføre denne gleden til min lille sønn. Han ble født i oktober i fjor og har vært på utallige trilleturer, men nå var altså tiden kommet for den første skituren! Med pulk selvfølgelig.
Sammen med fine kolleger, hun ene er i permisjon samtidig som meg, dro vi avgårde til Blefjell. Var heldig og fikk låne pulk av ei i barselgruppa mi, så da var det klart for tur. Måtte selvfølgelig google litt da, for å se om det var noen gode tips å få... og blant alle skrekkhistoriene var det jo det, så innen jeg avsluttet den googlinga kunne jeg vel helst ønsket meg et kamera der bak i pulken. Meeen, man lar vel ikke hverdagen styres av en og annen skrekkhistorie? Med sunn fornuft, god påkledning og isolering og hyppig tilsyn tenkte jeg at dette skulle vel bli en fin tur! Det var nemlig meldt både sol og varmegrader.
Som sagt så gjort, nysmurte ski, baby i pulk med både isolasjonsmatte, ullpledd og lammeskinn under seg OG liggende i den gode vognposen sin var det klart for skitur. Det er alltid en høydare med bakglatte ski, men jeg merket at det var spesielt motiverende når skiene var bakglatte på flatmark. Da kjente jeg liksom litt på følelsen av at det kunne komme til å bli en laaaang tur. Selv om den egentlig bare skulle være 4,5 km, én vei. Når du nærmest må kaste deg litt fremover for hvert tak i den minste lille motbakke for å få med pulken OG unngå å skli bakover igjen, ja da skal jeg love deg at 4,5 km fremstår som ganske uoverkommelig.
Heldigvis var det med noe klister på lur i ei baklomme og det bedret hele opplevelsen ganske betraktelig. Moro å måtte stake seg ned nedoverbakkene da, fordi nevnte klister hadde tiltrukket seg en anseelig mengde småkvist og barnåler.
Det ble faktisk en fin tur og når vi kom frem sove begge babyene godt, gode og varme. Ettersom dette var rett etter påske var det bare å velge og vrake i allerede etablerte sittegroper og bålplasser, suverent! Vi hadde med både ved, mat, marshmallows, sjokolade, pølser, appelsin, brus, kaffe, te.... og faktisk litt vann og!
Her har mini våknet, og en liten stund var han fornøyd med å sitte i pulken og kikke før han kom på at han var både sulten og mer trøtt. Etter å ha fått dekket behovene sine var det skjønt å bare sitte i sola og kose seg, og le! Det var god stemning rundt bålet. Eller kanskje ikke rundt bålet, for søster Jeanette (vi er alle sammen sykepleiere) insisterte på å ha bålet litt ved siden av sittegropen med tanke på vindretningen. Etter en rekke uheldige opplevelser med bålrøyk rett i fjeset så skulle det være slik. Ingen så noen grunn til å protestere på det.
Hjemturen var jo bare rein skjær glede, føret hadde endret seg litt så vi hadde god glid. Skal ikke si noe annet enn at jeg var litt redd for å miste balansen og ramle med sånn dyrebar last, men det gikk veldig fint! Skitur med baby frister absolutt til gjentakelse, men nå er snøen gått så da er det bare å glede seg til neste vinter! Etter en sånn fin dag var det jammen koselig å sitte litt ute i vårsola når vi kom hjem også!
Sammen med fine kolleger, hun ene er i permisjon samtidig som meg, dro vi avgårde til Blefjell. Var heldig og fikk låne pulk av ei i barselgruppa mi, så da var det klart for tur. Måtte selvfølgelig google litt da, for å se om det var noen gode tips å få... og blant alle skrekkhistoriene var det jo det, så innen jeg avsluttet den googlinga kunne jeg vel helst ønsket meg et kamera der bak i pulken. Meeen, man lar vel ikke hverdagen styres av en og annen skrekkhistorie? Med sunn fornuft, god påkledning og isolering og hyppig tilsyn tenkte jeg at dette skulle vel bli en fin tur! Det var nemlig meldt både sol og varmegrader.
Som sagt så gjort, nysmurte ski, baby i pulk med både isolasjonsmatte, ullpledd og lammeskinn under seg OG liggende i den gode vognposen sin var det klart for skitur. Det er alltid en høydare med bakglatte ski, men jeg merket at det var spesielt motiverende når skiene var bakglatte på flatmark. Da kjente jeg liksom litt på følelsen av at det kunne komme til å bli en laaaang tur. Selv om den egentlig bare skulle være 4,5 km, én vei. Når du nærmest må kaste deg litt fremover for hvert tak i den minste lille motbakke for å få med pulken OG unngå å skli bakover igjen, ja da skal jeg love deg at 4,5 km fremstår som ganske uoverkommelig.
Heldigvis var det med noe klister på lur i ei baklomme og det bedret hele opplevelsen ganske betraktelig. Moro å måtte stake seg ned nedoverbakkene da, fordi nevnte klister hadde tiltrukket seg en anseelig mengde småkvist og barnåler.
Det ble faktisk en fin tur og når vi kom frem sove begge babyene godt, gode og varme. Ettersom dette var rett etter påske var det bare å velge og vrake i allerede etablerte sittegroper og bålplasser, suverent! Vi hadde med både ved, mat, marshmallows, sjokolade, pølser, appelsin, brus, kaffe, te.... og faktisk litt vann og!
Her har mini våknet, og en liten stund var han fornøyd med å sitte i pulken og kikke før han kom på at han var både sulten og mer trøtt. Etter å ha fått dekket behovene sine var det skjønt å bare sitte i sola og kose seg, og le! Det var god stemning rundt bålet. Eller kanskje ikke rundt bålet, for søster Jeanette (vi er alle sammen sykepleiere) insisterte på å ha bålet litt ved siden av sittegropen med tanke på vindretningen. Etter en rekke uheldige opplevelser med bålrøyk rett i fjeset så skulle det være slik. Ingen så noen grunn til å protestere på det.
Hjemturen var jo bare rein skjær glede, føret hadde endret seg litt så vi hadde god glid. Skal ikke si noe annet enn at jeg var litt redd for å miste balansen og ramle med sånn dyrebar last, men det gikk veldig fint! Skitur med baby frister absolutt til gjentakelse, men nå er snøen gått så da er det bare å glede seg til neste vinter! Etter en sånn fin dag var det jammen koselig å sitte litt ute i vårsola når vi kom hjem også!
